STORMBRINGER ROCK CLUB har igjen gleden av å ønske velkommen til Lavvotunet på Dokka, og nok en stor rockehappening. Fjorårets sesong sto i den klassiske rockens tegn, og selv om vi ikke har tenkt å slippe helt taket i den delen av rocken, velger vi nå på vårt første arrangement for sommeren 2013 også å satse på et av de virkelig store up and coming-bandene innen den litt mer progressive formen for rock/metal.

Norske CIRCUS MAXIMUS har siden starten i 2005 sakte, men sikkert bygd seg et navn innen den progressive delen av rocken. Oppfølgeralbumet "Isolate" og fjorårets mesterverk "Nine" lå begge inne på VG-lista i flere uker, og låta "Arrival Of Love" fra "Isolate" ble også brukt i filmen "Tomme Tønner". Ellers er CIRCUS MAXIMUS faktisk det aller første bandet som har maktet å selge ut Rockheim i Trondheim, og akkurat det er en liten prestasjon i seg selv.

Bandets siste album "Nine" gikk også inn på 14. plass på Billboard i USA på topp 50 for "up and coming bands". Når man vet hvor stort og tøft markedet er, kanskje nettopp i USA, så sier ikke det rent lite om hvilken posisjon dette bandet er i ferd med å befeste. Ellers har bandet turnert med alle de store utenlandske innen sjangeren, og band som Dream Theater og Symphony X er både gode venner, fans og turnékolleger av CIRCUS MAXIMUS. Høsten 2012 fikk de også anledning til å spille på Loud Park-festivalen i Japan, og hadde gleden av å underholde 20 000 elleville japanere sammen med band som Slayer, In Flames, Helloween og Halestorm. Bandet har spilt på ProgPower i USA tre ganger allerede, og er med for å headline årets festival i Atlanta. De var også headlinere på den europeiske versjonen av festivalen i fjor, og interessen for bandet blir bare større og større. Som en liten kuriositet kan det også nevnes at den gudbenådede vokalisten Michael Eriksen var den som Roy Khan i Kamelot ringte da ha valgte å kaste inn håndkledet på sin siste turné med Kamelot.

Som med så mange andre norske band, er heltestatusen større i utlandet enn her hjemme på bjerget, noe som ble konstatert da bandet arrangerte en konkurranse der premien var å kunne komme til Oslo og høre skiva "Nine" lenge før den var tilgjengelig for publikum. Det kom fans fra Australia, USA, Italia, Sverige, Spania og Tjekkia ens ærend for å nyte bandets siste mesterverk.

Nine

Albumet "Nine" ble kåret til årets album i en rekke musikkmagasiner verden over, blant annet her hjemme i Scream Magazine. Albumet fikk for øvrig full pott da det ble anmeldt, og dette er det som ble sagt om skiva: "Ventetiden er over, folkens! Årets album er her. Vi måtte vente i fem år før vår nasjonale prog-stolthet Circus Maximus ga livstegn fra seg igjen på skive, så det er ekstra deilig å si at det har vært verdt hvert eneste år, måned, uke, dag, time og sekund. "Nine" er så fullspekket med delikat prog at albumet fremstår som det ultimate, musikalske viagra. Bandet har valgt en litt annen vei enn på både "1st Chapter" og "Isolate", nå var jo også disse to ganske forskjellige, men jeg føler på mange måter at Circus Maximus har klart det mesterstykke som Queensrÿche og Dream Theater gjorde med henholdsvis "Empire" og "Images And Words" for vel tjue år siden, nemlig å allmenngjøre i utgangspunktet ikke-kommersiell musikk. Med det mener jeg at bandet ikke på noe vis har sluppet taket i sin progressive styrke, men de har klart å inkorporere melodier som er tufte like mye på pop som på metal. Skreller du vekk intrikate arrangementer, sitter du igjen med fantastiske, sjelfulle melodier som like gjerne kunne ha blitt presentert i en helt annen setting, men med samme melodiske styrke.

Bandet har likevel passet på at progmetalfansen får det de forventer i form av åpningssporet (etter introen "Forging"), "Architect Of Fortune" som på en måte binder det hele tematisk sammen. Låta tikker inn på drøye ti minutter, og inneholder alt ei proglåt skal inneholde, samtidig som det ligger en melankoli og en nerve du sjelden finner i sjangeren. Mer i retning metal får vi videre i "Namaste" som høres mest ut som om Conception og Queensrÿche anno 1986 skulle slått seg sammen. Og nettopp Conception og deres siste verk, "Flow" kan man finne elementer av på "Nine", ikke bare fordi Michael Eriksen kan minne om Roy Khan i stemme og måte å synge på, men også fordi Mats Haugen kan synes å ha vært i nattbordskuffa til Tore Østby og bladd gjennom noen gromme riffideer. Men for å ta for oss låtene; trekløveret "Game Of Life", "Reach Within" og "I Am" er progpop på sitt beste. Det hele er så uendelig vakkert, det er så sofistikert utført, og er selve definisjonen på gentlemansprog. Hvis du tenker at det blir mye popsnakk her, så frykt ikke. I fra neste låt, "The One" og ut skiva, det vil si med "Used", "Burn After Reading" og avsluttende "Last Goodbye" er bandet godt innenfor progmetalgrensen. Spesielt "Burn After Reading" er selve verket her i så måte. Låta inneholder bandets absolutt mest heavy øyeblikk, og her får både Tromme-Truls, Lasse Finbråten og ikke minst Glen Cato Møllen vist seg fram fra sin beste og mest kreative side. Et annet sentralt og viktig moment når det gjelder bandets musikk, er også deres tekster som legges på et såpass nært og personlig plan at man fint kan kjenne seg igjen det som sangene forteller oss. Det kalles formidlingsevne, og Michael Eriksen er en mester i sitt fag. Bare innrøm det, du også tørker vekk ei tåre fra øyekroken da "Last Goodbye" ebber ut, og det er ikke bare fordi det er siste låt."

- Hans Mikael Ødegaard -